Om strikkepinner

Disse pinnene er en nytelse å strikke med!

Da jeg lærte meg å strikke, for over førti år siden, så fantes det kun halvtunge strikkepinner av metall som skranglet når det skulle strikkes sokker, ermer og andre småtterier som krever fem pinner. Rundpinner hadde den samme metallpinnen ytterst og laget kneppelyd for hver maske som ble strikket. I følge moren min strikket jeg spesielt støyende. Leste et innlegg på Facebook en gang om noen som holdt på å bli sprø av strikkepinnelyder i stillevogner på toget. Husker jeg ble veldig overrasket, for strikking gir for meg assosiasjoner til ro. Da de lette aluminiumspinnene kom, kom de også med en ny lyd som jeg opplevde uutholdelig. Min første opplevelse med plastpinner, tror jeg hadde begynt på barneskolen da, dreide seg om fascinasjon av den klare fargen på tuppen på langpinner i klar rød eller solgul. Og da jeg oppdaget at moren min hadde knallgul rundpinne, så strikket jeg noe på den bare fordi pinnen var så fin! Som ung voksen oppdaget jeg strikkepinner i bambus, og ble rett og slett forelsket. Det var noe med det delikate utseendet, følelsen de ga i hendene, og de laget nesten ikke lyd under strikking! De er og blir favoritter. For noen år siden fant jeg pinner i blank plast med gullglitter i min nærmeste garnbutikk som var til store glede i et strikkeprosjekt. Nå finnes det et hav av ulike pinnetyper. Har sett de med både riller, firkantede, og nærmest fasettslipte. Skarpe ujevne overflater er ikke noe for mine taktile og hypersensitive fingertupper, og det kjennes visuelt støyende også. Men det er artig å se alle variasjonene som finnes av strikkeutstyr. Det som jeg nå skal komme frem til, er min aller siste oppdagelse av noen usedvanlig behagelige strikkepinner! De har et litt masete utseende med fargespill i burgunder, oransje og dypgrønn, men de er altså helt vidunderlige å strikke med! Pinnene er av tre, og er helt fullkomne i overflaten. -og de er lydløse.