Om å være forelska

Har ved et par anledninger hørt ungdommer le litt av at de eldre ikke husker hvordan det er å være forelska, og har humret godt hver gang. Jeg spurte en gang noen elever på vg1 hva de mente var “gammel”, og da kom det kjapt at når du er over 23 år, DA begynte du å bli gammel! Elevene var samstemte om det. *Ler godt her*

Jeg hadde akkurat fylt 40 da, og kjente meg ikke eldgammel i det hele tatt. Nå er jeg 47, og kjenner meg fortsatt…tja, hva skal man si? Godt voksen? Generelt tilfreds? I hvertfall mister jeg hodet av forelskelse fortsatt, og jeg håper det aldri går over.

Nå er jeg gift med en perle av et menneske, som jeg stadig tar meg i å beundre. Men den hodeløse forelskelsen jeg tenker på nå, er forelskelsen i hundene. Ja, i katten Zorro også. De skaper både hodebry og stress i blant, amputerer søvn og gjøremål, og er en evig kilde til utgifter. Men åh, som hjertet kan løpe løpsk ved synet av dem og samspillet med dem! Franskmennene sidestilte forelskelse med galskap i sin tid, og det skjer visstnok noe av det samme med hjernen når man er forelsket som når psyken er ute å sykler. Nettopp dette er stadig synlig når jeg skal dokumentere ulike skapende prosjekt. Instagramkontoen og denne bloggen var tenkt til å bidra til et fellesskap rundt søm, strikking og redesign. Men gang på gang sporer jeg av i valg av bilder/dokumentasjon, fordi synet av våre firbente gjør meg nesten forblindet. Alle bildene i dette innlegget er av klær jeg har laget selv som skulle dokumenteres, og det som egentlig blir dokumentert er jo glimt av livet med hundene!

Jeg ser bare de nydelige dyrene på bildene, når det er håndverkdetaljer som egentlig skal være fokus. Jeg er rett og slett aldeles forelsket, om det skulle være noen tvil. Og det er forresten ikke bare i hundene.. Nemlig.