Min hjertesak

I blant kan jeg få inntrykk av at engasjement er en motesak. Med det mener jeg at “alle” løper unyanserte etter samme sak, det som er in å engasjere seg i. Eksempelvis en periode var det hvalfangst. Så kom kildesortering. Nå ropes det høyt om å få ned bruk av plast. At dette også brukes spekulativt for å sanke likes og publisitet skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Dessuten, de nevnte sakene er viktige! Det er veldig flott at det skjer en oppvåkning for å ta bedre vare på kloden. Det må til!

Det jeg vil peke på her, er alle de som ikke har en stemme som lider i stillhet. Faktorer i samfunnet som skjer hver eneste dag uten at noen roper STOPP og taler de stemmeløses sak. Min hjertesak er omsorgsystemet rundt de med store gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Mennesker med så alvorlige funksjonshemminger at de ender i offentlig tilsynsbolig. Noen av dem er så heldige å ha ressurssterke foreldre som slåss, i år etter år, for å sikre best mulig livskvalitet for barnet sitt. Og de som ikke har det er overlatt til det offentliges (manglende!) empati og etiske grenser. Hvor mange er klar over at noen funksjonshemmede bor og lever under så rystende forhold at en glattcelle fremstår som koselig? Ikke som en unntakssituasjon, men i det daglige. Jeg kan ikke gå i detaljer uten å gå inn på enkeltsaker. Men jeg er aldeles rasende over å observere hvilke forhold de svakeste i samfunnet kan leve under. Det skjer og opprettholdes fordi ingen bryr seg nok til å rope ut at dette er uholdbart! Personaltetthet, eller mangel på dette, er en utfordring. Hvorfor løftes ikke denne problematikken opp på et høyere politisk nivå? Er det fordi det ikke går å ta engasjerende bilder å poste på Facebook eller Instagram? Ingen likes å samle på disse skjebnene, sammenlignet med for eksempel kreativ bruk av plast, og redesign. Hvem skal tale de stemmeløses sak, som aldri når overflaten i media og massenes bevissthet?