Koftestrikk

En dame jeg deler kontor med kommer stadig på jobb i de fineste strikkeplagg. Stockholmsweather i dus blå pusete garn, Kumulusbluse/genser i nydelig nøttebrun angora, Sundaycardigan i burgunder, og det er bare noe av alt hun har skapt selv. Lekre delikate gensere og jakker som er nydelig strikket. I blandt har hun på kofter og gensere hun har arvet. Det er spesielt de velstrikkede koftene jeg legger merke til for tiden. Kjempefine kofter med vakkert velbalansert tradisjonsmønster. Mønster så intrikate at jeg kan bli hypnotisert! Jeg blir både ydmyk og rørt over alt som ligger bak en velstrikket og vakker kofte.

Farmoren min var en koftestrikker. Hun tegnet mønstrene selv på rutepapir, og strikket med tynne pinner. Etter hvert hjalp hun meg å strikke min første kofte, med mønster i hele plagget. Jeg strikket bolen, og hun strikket ermene og gjorde monteringen. Den koften er ett av de kjæreste plaggene jeg har, og den er snart 30 år gammel.

Siden ble det mange strikkeplagg som jeg skapte helt på egenhånd, først og fremst til sønnene mine. Deriblant kofter. Fine forseggjorte kofter med kjærlighet i hver maske. Å strikke til egne barn er en herlig følelse!

Den siste koften jeg strikket er en Nancykofte i myk alpakka. Den er superdeilig å ha på!

NRK har en ny perlefin serie som ligger på nett, “Oppfinneren”. Tusenkunstneren Erik Alfred og kona hans Ellen Marie har de mest fantastiske strikkekoftene, og ungene deres går ofte i lekre gensere i tradisjonsmønstre. Foruten å bli varm om hjerte av de gjennomgående gode grunnverdiene til denne familien og fascineres av Erik Alfreds kreativitet og dyktighet, så banker hjertet litt ekstra ved synet av det ene nydelige strikkeplagget etter det andre. Det er enormt inspirerende for en som stadig trigges til å skape selv.

Litt “fun facts” fra Store norske leksikon:

“…. I dag består store deler av garderoben til folk flest av strikkede plagg som er industrielt fremstilt på strikkemaskin. Håndstrikking er også en alminnelig hobby i Norge, særlig blant kvinner. I 2017 strikket 48 prosent av kvinner og 3 prosent av menn. Dette er omtrent dobbelt så mange som i flere andre vestlige land.

Strikkingens historie er lite utforsket, men i Norge har det vært strikket noe siden 1600-tallet, og bruken av teknikken vokste i betydning på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Flere land, øyer og områder rundt Nord-Atlanteren er kjent for ull og strikkevarer, på linje med Norge. Mange ulike lokale, folkelige strikketradisjoner er utviklet videre og forbindes med bestemte steder. Strikkede plagg, særlig håndplagg og strømper, er en del av flere folkedrakter og bunader.

Norsk strikking er tradisjonelt karakterisert av tofarget strikk med lus (prikker), ulike border og figurer, som kors, stjerner, roser, dyr og mennesker. Opprinnelig ble mønstrene strikket i naturfargene sauehvitt og sauesvart, men etter at spinneriene har gjort farget garn lett tilgjengelig, har en rekke andre fargekombinasjoner blitt vanlig.

Noen av våre eldste strikkeplagg, nattrøyene fra 1600-tallet, hadde åttekantede stjerner strikket i vrange masker på rett bunn. Denne stjernen går igjen i norsk strikkehistorie og er senere også kalt selburose. Nå brukes stjernen som logo for Norges Husflidslag.

Strikkede klær fikk økt betydning i mellomkrigstiden i takt med økt interesse for fysisk aktivitet og bevegelse, fritid og behagelige klær. En annen viktig forutsetning for økningen i andelen strikkede klær i garderoben var at klesproduksjon gikk fra å være hjemmeproduksjon eller skreddersøm til å bli ferdigvareindustri. Det er lettere å produsere strikkeplagg som passer mange enn det er å produsere vevde klær med samme egenskaper, fordi strikkeklær er mer tøyelige...”