Islender -en strikkehistorie

Å strikke gir meg en helt egen ro og myk glede. Det er noe med forventningene ved å skape, se noe vokse frem mellom hendene, kjenne på det deilige garnet, nyte fargene, og se struktur og mønster danne seg. Jeg begynte å strikke som 9-åring. Først små dukker med små plagg og små tepper som fikk senger av fyrstikkesker. Det første strikkeplagget var en vest til min kusine. Deretter ble det gensere, strømper, votter, luer, lappeteppe…Jeg var alltid stolt stolt stolt når et prosjekt var ferdigstilt! Den tilfredsstillelsen… Oh, den er herlig! Til alle dere som hevder at det kun er prosessen som betyr noe når det skapes: jeg er dypt uenig! Hvordan ville en filmopplevelse være om slutten ble kuttet? Det samme med en god bok. En skapelsesprosess er en helhet, fra inspirasjon til en konkret idé, fra prosess til et ferdig produkt.

Da jeg ble mor, så skjøt strikkegleden ytterligere fart. Å strikke til seg selv er gøy. Men å skape noe til noen man er inderlig glad i, det er nydelig! Da ungene var små produserte jeg stadig nyttige plagg til dem, og jeg syntes alltid de var så fine! Men da de ble tenåringer, så ville de absolutt ikke ha hjemmestrikkede klær mer. Som yngstemann sa da jeg ville strikke en genser til han, “æ vil helst slipp æ, mamma”…

Gleden var derfor stor da min mellomste sønn en dag ville ha strikkegenser som han kunne bruke på fisketurer. Valget falt på en “Islender”, hvor jeg byttet ut den tradisjonelle koksgrå fargen med to blåtoner, en mørk og en lys.

Genseren ble godt mottatt av friluftsmennesket, og ble umiddelbart tatt i bruk. Først ute på sjøen som tenkt, og senere gjennom vinteren på kalde dager og ute i skiløypene.

Denne genseren, fra idé til ferdig plagg tatt i bruk, det er en god strikkehistorie for meg.