Gammel Sandvik kofte

Denne deilige kofta er noe av det gøyeste jeg har hatt på strikkepinnene! Mønsteret er fra Kofteboken 3, og garnet er Rauma finull. Det lukter svakt av sau, men på en sjarmerende og god måte. Ulla er lett og god, og holder godt på fasongen. Passformen er eminent for min del, det vil si hverken for vid eller trang på noe vis.

Kofta ligger godt på kroppen enten den er lukket eller åpen, og den fungerer fint til både hverdagskjoler, hverdagsskjørt, og bukser. Så langt har jeg brukt den både på jobb, hjemme under hagearbeid, på turer med hundene, og over pyjamasen om morgenen. Et vellykket plagg, eller hva?

Sus fra tidlig 1900-tall

Historiske sus i et ellers temmelig ordinært hjem i et temmelig ordinært boligområde i relativt ordinære Trøndelag.

La fra meg strikketøyet for å ordne noe, og når jeg skal plukke det opp igjen så kjente jeg på hvor glad jeg er i våre gamle ting, nettopp fordi de bærer med seg en historie. Da vi fikk stolene restaurert, fikk jeg en kommentar fra en dame hvis navn jeg ikke skal nevne: “Hiv derre stolan og dæm gamle møblan!”. Jeg svarte forskrekket av jeg synes de er fine! “Nei, dæm e itj det!!” fikk jeg til svar. Den dag i dag synes jeg fortsatt stolene er vakre, og jeg bryr meg ikke hva andre mener. Stolene er fra århundreskiftet, og trekkene er autentiske. Hvor stilig er ikke det? Skjenken i bakgrunnen har oldefaren min fra Ørlandet laget, og den hvite duken er brodert av min oldemor fra Hegvik. Begge deler er fra tidlig 1900-tall. Spisebordet er etter min farmor og farfar, og jeg har et hav av gode minner knyttet til det. Her har jeg lekt mye under i oppveksten, og jeg har spist ved dette bordet med farmor og farfar på både hverdager og høytider. Bordet har tre ileggsplater og kan gi plass til tolv personer.

Umoderne, javel. Og så da?

Denne lekre vintagekoppen var noe av det fineste jeg fikk sist jul. Et lite smykke av en kaffekopp, eller hva?