Min hjertesak

I blant kan jeg få inntrykk av at engasjement er en motesak. Med det mener jeg at «alle» løper unyanserte etter samme sak, det som er in å engasjere seg i. Eksempelvis en periode var det hvalfangst. Så kom kildesortering. Nå ropes det høyt om å få ned bruk av plast. At dette også brukes spekulativt for å sanke likes og publisitet skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Dessuten, de nevnte sakene er viktige! Det er veldig flott at det skjer en oppvåkning for å ta bedre vare på kloden. Det må til!

Det jeg vil peke på her, er alle de som ikke har en stemme som lider i stillhet. Faktorer i samfunnet som skjer hver eneste dag uten at noen roper STOPP og taler de stemmeløses sak. Min hjertesak er omsorgsystemet rundt de med store gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Mennesker med så alvorlige funksjonshemminger at de ender i offentlig tilsynsbolig. Noen av dem er så heldige å ha ressurssterke foreldre som slåss, i år etter år, for å sikre best mulig livskvalitet for barnet sitt. Og de som ikke har det er overlatt til det offentliges (manglende!) empati og etiske grenser. Hvor mange er klar over at noen funksjonshemmede bor og lever under så rystende forhold at en glattcelle fremstår som koselig? Ikke som en unntakssituasjon, men i det daglige. Jeg kan ikke gå i detaljer uten å gå inn på enkeltsaker. Men jeg er aldeles rasende over å observere hvilke forhold de svakeste i samfunnet kan leve under. Det skjer og opprettholdes fordi ingen bryr seg nok til å rope ut at dette er uholdbart! Personaltetthet, eller mangel på dette, er en utfordring. Hvorfor løftes ikke denne problematikken opp på et høyere politisk nivå? Er det fordi det ikke går å ta engasjerende bilder å poste på Facebook eller Instagram? Ingen likes å samle på disse skjebnene, sammenlignet med for eksempel kreativ bruk av plast, og redesign. Hvem skal tale de stemmeløses sak, som aldri når overflaten i media og massenes bevissthet?

Høstferie

Høsten er herlig tid synes jeg, selv om alle årstider er frydefulle på sitt vis. For en som elsker å gjemme seg bort med en god bok, eller holde på med enten maling, strikking eller søm, så kan jeg nå endelig være inne med god samvittighet. Når jeg først er ute med hundene kjennes luften forfriskende, det lukter godt, og det er stort sett vakkert på alle kanter med fargespill og forsiktig rimfrost på alle flater. Temperaturen er perlefin for hundene, og selv slipper jeg å bli svett.

På jobb har semesteret kommet godt i gang, hverdagene ellers med komboen full jobb-følge opp familien-bringe og hente guttene til treninger og realfagsklubb-handle-lage mat-følge opp katt og hunder-stelle hus og hage-og ene med det andre… Rytmen har satt seg, og det er etablert en form for flyt. Når mørket senker seg utover kvelden tennes stearinlysene, og vi drikker mye kakao mens vi begynner å glede oss til advent og jul. Jeg ELSKER julen, selv om den også trigger sorg og savn etter noen som har betydd uendelig mye, og som nå er borte.

I sommer bestemte jeg meg for bli ferdig med julegaver og julekort i høstferien, fordi desember alltid er hektisk! Jeg vil ha ro og glede i desember for meg og mine, og har laget en detaljert plan over alle gjøremål og hvordan det skal utføres. Gode lister og grundig planlegging er nøkkelen til å få gjort mye! Fra august og frem til nå har jeg fått tak i alt på listen min, og jeg gleder meg til å lage fine pakker til alle jeg er glad i og skrive personlege brev og kort. Har en boks pepperkaker som skal sprettes til anledningen, og det skal lages gløgg og spilles julemusikk. Nemlig! Når desember kommer skal fritiden brukes til vasking og pynting av heimen, baking sammen med guttene, og lange gode turer med hundene.

Foruten å lage kalendere til guttene, pakke inn julegaver og ordne julekort, så skal høstferien benyttes til å lade batteriene. Å slippe tidspress og jag etter klokka er det aller beste med å ha fri. Det handler om å ha egenkontroll. Fikk tak to nye bøker jeg gleder meg til å lese:

Anne B. Ragde er en av mine yndlingsforfattere, og «Datteren» er en oppfølger om Neshov familien på Byneset. «Hjerteforeldre» er av kjente Gottman. Han har en vitenskapelig tilnærming til de nære ting som jeg synes er fin. Det å være en god forelder er mitt aller viktigste kall, og jeg håper denne boken vil sette i gang nye kloke refleksjoner og etablere gode mønstre.

And when I sit, I knit. Alltid! Akkurat nå er det genser i Bøvertunmønster som strikkes. Bruker oppskriften til jakken, men hopper over maskene til oppklipping, og skal ikke ha rutemønster. Garnet er i mykeste mini alpakka, og strikkes på pinne nr 3.

Syrommet har fått støve ned noe under denne (i overkant) hektiske høsten, men nå skal støvet blåses vekk og maskinene skal tres med svart fin tråd. Nå har det seg slik at undertegnede har lagt seg ut noe, og alle buksene jeg har sydd tidligere er for trange. Jeg får klaustrofobi i trange klær! Å gå på diett er utelukket for min del. Kan selvfølgelig trene mer systematisk, men da er det helse som er vinningen og ikke vektreduksjon. Om to og et halvt år fyller jeg femti, og da er det helt greit å ikke være skraptynn. Nuvel. Har fått tak i nytt buksemønster i en større størrelse enn jeg har brukt tidligere, og har planer om å sy Yndlingsbuksen. En svart klassisk bukse som skal passe det meste. Om fasongen fungerer uten at jeg ser ut som et telt, så blir det flere bukser etter hvert.

Og med det seiler jeg inn i etterlengtede fridager med mine. Ha en perlefin høst!