Info, strikkeoppskrift på Elisabeths go’genser

Delte oppskriften på denne genseren på siden her, men innlegget ble bombardert med spam og ble til slutt fjernet. Skal legge ut oppskriften på Rawelry og gjøre den tilgjengelig der.

Inntil videre formidler jeg gjerne oppskriften på e-post. Bare send en forespørsel til elisabeth.rokic@hotmail.com og merk e-posten med “Elisabeths Go’genser”.

Ha en fortsatt fin strikkehøst!

Redesign av bluse

I dag vil jeg forsøke å sy om en av mine tidligere yndlingsbluser til en liten sommerkjole, og eventuelt en liten dukkekjole. Denne blusen har jeg vært veldig glad i, og bare synet av den gir et “spark of joy”. Den ble kjøpt på Tynset i 2013 sammen med et av de fineste menneskene jeg kjenner, og blusen er brukt jevnt og trutt både hjemme og på jobb. Denne blusen har blant annet vært med på mine fineste arbeidsdager da jeg underviste i design og håndverk, og medier og kommunikasjon. Oh’la la det var eventyrlige år! Nå har albuene slitt seg gjennom stoffet og armene er for tynnslitte til å reddes. Men front og rygg på blusen er i god stand, og den har mange fine detaljer som jeg tror fungerer på en liten barnekjole. Hvem som skal bruke det tiltenkte plagget har jeg ingen anelse om, det blir nok en gave ved en passende anledning.

De beste resultatene av redesign innen søm er etter min erfaring når jeg bruker gode mønster, og tar hensyn til trådretningen i plaggdelene. Mitt mønster er fra “Stoff og Stil” kjøpt på salg for lenge siden. Mønsteret har inkludert sømmonn, og en lettfattelig og god arbeidsbeskrivelse på både klipping og søm.

Det kribler alltid litt i magen når jeg finner frem sysakene som jeg ELSKER! Spesielt er syskrinet etter farmoren min noe av det kjæreste jeg har.

Nesten alltid når jeg redesigner, så blir det ikke som jeg tenkte i utgangspunktet. Blusen hadde for lite stoff til et romslig skjørt, og jeg har ikke annet stoff liggende som passer. Derfor tenker jeg dette blir mer en tunika enn en kjole.

Synes kjolen/tunikaen ble kjempesøt! Denne gleder jeg meg til å gi bort!

Tilbake til hverdagskarusellen

Sylte forkjølt med feber og hoste, for tredje gang bare i høst. Det mest ergelige er alt jeg ikke får gjort fordi energien flater ut når feberen setter inn. Hadde gledet meg til å ta høstferie og boltre meg på syrommet, og gå lange gode turer. Slik ble det ikke denne gang. Heldigvis kommer det mange fine frihelger fremover med nye muligheter.

Strikkegenseren på bildet over er en “Janneckegenser” fra boken “Enda mer bystrikk” av knitting_inna. Den er en av mine selvstrikkede favoritter, og superdeilig å ha på. Jeg strikket med dobbelt ullgarn fra Rema, og hele genseren kom på ca 250 kr!! Den er også kjapp å strikke med tykke pinner. Nå har jeg brukt denne genseren mange ganger, og det er ikke antydning til nupper.

Har ved et par anledninger fått spørsmål om jeg ikke har strikket nok gensere snart, og til det kan jeg svare et klart nei. Jeg vil fortsette å strikke gensere, jakker og småplagg så lenge hender og fingre er medgjørlige! Strikkingen er så mye mer enn å skape et plagg. Den er beroligende, og en estetisk taktil opplevelse mens man holder på. Og plaggene er både til glede og nytte, igjen og igjen og igjen.

Nå begynner hverdagskarusellen for fullt igjen, og å sy utgår mellom jobb, matlaging, henting og bringing. Men strikkepinnene, de kan jeg finne frem mellom slagene når pulsen er i hundre og jeg trenger å “lande”.

Xxx

Å rydde frem

Dette er spisestua vår, slik den fremstår tredje dagen på rad. Er det ikke et herlig syn? Jeg synes det. Husets ungdommer har logget seg av skjermene sine, og kreativiteten sitrer i rommet. Disse guttene har vokst opp med stadig tilgang på maling, lim, tape, leire, tekstiler, sysaker, tegnesaker, perler og mer til. Det skjer noe med dem, hver gang jeg rydder frem. Bordet renskes for nips, og materialer lines opp på bordet. Denne gangen satte jeg frem det vi har av akrylmaling, lerret, kullstifter, maskeringstape, saks, vannglass, pensler, papir, små skåler med nøtter og chips, to glass, og noe å drikke. Rommet og materialene begynner umiddelbart å kommunisere med den som kommer inn. “Her skal males!”. Skålene med godsaker signaliserer at ved det bordet her blir det koselig. Og akkurat som jeg skrev om i masteren min som omhandlet “Rommet som den tredje pedagog”, så skjer det noe mellom guttene og materialene når kreativitetens tilgjengelighet ryddes frem. Det fungerer hver eneste gang. Menneskets iboende trang til skape er sterk.

Om å være forelska

Har ved et par anledninger hørt ungdommer le litt av at de eldre ikke husker hvordan det er å være forelska, og har humret godt hver gang. Jeg spurte en gang noen elever på vg1 hva de mente var “gammel”, og da kom det kjapt at når du er over 23 år, DA begynte du å bli gammel! Elevene var samstemte om det. *Ler godt her*

Jeg hadde akkurat fylt 40 da, og kjente meg ikke eldgammel i det hele tatt. Nå er jeg 47, og kjenner meg fortsatt…tja, hva skal man si? Godt voksen? Generelt tilfreds? I hvertfall mister jeg hodet av forelskelse fortsatt, og jeg håper det aldri går over.

Nå er jeg gift med en perle av et menneske, som jeg stadig tar meg i å beundre. Men den hodeløse forelskelsen jeg tenker på nå, er forelskelsen i hundene. Ja, i katten Zorro også. De skaper både hodebry og stress i blant, amputerer søvn og gjøremål, og er en evig kilde til utgifter. Men åh, som hjertet kan løpe løpsk ved synet av dem og samspillet med dem! Franskmennene sidestilte forelskelse med galskap i sin tid, og det skjer visstnok noe av det samme med hjernen når man er forelsket som når psyken er ute å sykler. Nettopp dette er stadig synlig når jeg skal dokumentere ulike skapende prosjekt. Instagramkontoen og denne bloggen var tenkt til å bidra til et fellesskap rundt søm, strikking og redesign. Men gang på gang sporer jeg av i valg av bilder/dokumentasjon, fordi synet av våre firbente gjør meg nesten forblindet. Alle bildene i dette innlegget er av klær jeg har laget selv som skulle dokumenteres, og det som egentlig blir dokumentert er jo glimt av livet med hundene!

Jeg ser bare de nydelige dyrene på bildene, når det er håndverkdetaljer som egentlig skal være fokus. Jeg er rett og slett aldeles forelsket, om det skulle være noen tvil. Og det er forresten ikke bare i hundene.. Nemlig.

Symesterskapet 2019 på NRK

“Hva synes du om årets Symesterskap?” er en gjenganger både blant reolene på Stoff & Stil, på personalrommet på jobb, blant venner og bekjente og mange med litt eller mye syengasjement. Ja, hva synes jeg?

Aller først: jeg ELSKER programmet! Ser episodene på Nett-TV, og sørger da for å få sitte uforstyrret med strikketøy og noe godt å spise . Jeg vil studere alt, hver minste detalj, og spesielt det sytekniske. Hope er et funn for helhetsopplevelsen, med sitt fyrverkeri av en personlighet. Makan til humoristisk og morsom perle skal en lete lenge etter! Dommerne er behagelige og rettferdige, og deltagerne imponerer stadig. Amalie er kanskje den som har imponert mest, kun 16 år og likevel så dyktig og klok. Tårene trillet da hun reiste hjem. Nå er det finale, og oppgaven med å sy dåpskjole er den fineste jeg har sett hittil!

Hvisker med veldig lav stemme at det er deler av det gamle konseptet som jeg savner… Redesign er kjempeflott, men trist når noe i utgangspunktet velfungerende blir ødelagt, det vil si, det som nyskapes slår feil og i stedet ender opp som avfall (tror jeg). Å handle ny metervare er også med på å støtte arbeidsplasser, som også er viktig. Jeg tenker at klok gjenbruk ikke utelukker noen nye investeringer i blant.

Når det er nevnt, så synes jeg det er flott at miljøhensyn og kreativ gjenbruk løftes frem i underholdningsbransjen. Tommelen opp!

Nå vil jeg kose meg videre med finalen, og heie på mine favoritter mens jeg inspireres og strikker på nok en genser.

Pusegenser i fineste mohair silk

I fjor laget jeg oppskrift til denne deilige pusegenseren i Erle Kid Silk. Strikket med dobbel tråd. Den er anvendelig til både skjørt og bukse, fin utenpå skjortekjoler, og kan pyntes både opp og ned. Skal finpusse litt ekstra på oppskriften, og legge den ut her i løpet av uka. Aldeles gratis.

Ha en fortsatt herlig høst, med eller uten strikkepinner mellom hendene.

Morning has broken

Cat Stevens “Morning has broken” og jeg fryder meg over nok en deilig fridag. Høstferien er herlig! Få ting smaker så godt som en cappuchino vanilla mens resten av huset sover. Utflukt på planen i dag, men først en lun morgenstund med strikking på Bøvertungenseren, forsøk nummer to.

En hjembakt start på dagen

Gjett om jeg gleder meg til å servere guttene nybakt grovbrød når de våkner?! Det bakes relativt mye her i huset når undertegnede har fri, og det er noe eget med duften av bakst i heimen. Baking er ikke bare nyttig, og økonomisk ifht brød. Det er å skape med hendene også. Kombinasjonen å skape og glede noen jeg er glad i, det er vel noe av det fineste jeg vet! Har blitt spurt om å vise hvordan jeg går frem når jeg baker brød. Vise hva som er “min signatur”. Det skal jeg forsøke å få frem her:

1. Deigen lager jeg av en brødbakstblanding, typ “Kornbrød” for eksempel, ca 1/2 kg hvetemel, ca 4 dl havregryn, et par gode ss sukker, 1 ts salt, 1 pose tørrgjær, og en ss “luftigere bakst”. Blander alt det tørre godt i en romslig bakebolle.

Deretter fyller jeg et litermål med en god klunk flytende margarin (ca 1/2 dl), og halvt om halvt med melk og lunkent vann. Rører godt rundt, og drypper dråper fra sleiven på underarmen for å sjekke at væska har kroppstemperatur/ ca 37 grader. (Er væska for kald vil ikke deigen heve, og er den for varm dør gjæra og brødene blir harde og kompakte)

Væskemengden reguleres underveis mens alt blandes med tresleiv. Selve eltingen gjør jeg med (RENE) hender. Det er bra trening for hele overkroppen! Elter i minst 7 minutter. Deigen kjennes da som et stort fast bryst.

Drysser litt mel i bakebollen, legger deigen nedi, dekker med klede og plast over, og etterhever deigen i 40 minutter.

Deigen skal da heve til dobbel størrelse.

Når deigen er ferdig forhevet, deler jeg den i to, og triller ut to brød som er lubben på midten, og slanke i endene. Bruker å kalle det “sneglefasong”.

Deretter drysser jeg litt hvetemel gjennom en sikt over deigleivene.

Før siste heving/etterheving, skjærer jeg grove snitt på skrått i leivene.

Etterheving av brødene gjøres da utildekket i ca 45 minutter.

Steker brødene nederst i ovnen på 200 grader, i ca 45 minutter, og avkjøler dem på rist utildekket for å få sprø skorpe. Det brødet som ikke skal fryses, lager jeg papirpose til av matpapir og tape. Da holder skorpen seg sprø og god til siste skive.

En liten metafor

Den følelsen…når man skjønner at det man holder på med er riv ruskende feil… Huggabugga! -og det mest frustrerende er at jeg ikke ser hvor feilen begynte. En aldri så liten metafor på livet selv? Ting lefser seg til i blant, i uoppmerksomme øyeblikk, eller ved feilvurderinger. Det skjer igjen og igjen. Streifetanker om at “dette gidder jeg virkelig ikke!” kan hviske i bakhodet, helt til jeg minner meg på at denne feilen/utfordringen må jeg finne ut av og begynne på nytt. Det er mye læring i gjøre feil, finne ut av hvorfor det skjedde, og så prøve på nytt. Det handler om å tåle å plages, ikke gi opp, og fullføre!