En god strikkeveske

Moren min er et skapende menneske. Hun skryter aldri av seg selv eller det hun har laget. Heller motsatt… Kanskje er det nettopp det kritiske blikket (som undertegnede helt sikkert kunne hatt mer av) som gjør at alt hun skaper er så ordentlig. Hun syr bunader, broderer kompliserte arbeider, tegner, strikker, hekler og syr. Alltid et prosjekt på gang, tross et hektisk arbeidsliv. Vesken på bildet er ett av hennes uendelig mange skapende prosjekter. I perioder syr hun de deiligste nett av restestoff og bånd som hun har liggende. Gode solide vesker med lett vattering og fine hanker. Du kan studere vesken fra hvilken som helst vinkel, og alt ser pent ut. Disse nettene, som for meg er strikkevesker, har blitt mine faste følgesvenner.

Her er det plass til oppskrifter, strikketøy, garn, målebånd, drikkeflaske, noe å spise på, og den henger perfekt over skulderen når man er på farten. Og det er man jo stort sett. Nå har jeg flyttet inn i sofaen for en liten strikkestund mens resten av huset sover. Hundene er luftet og matet, og sover godt de også. “Morning has broken” i ordenes beste betydning, og i strikkevesken har jeg alt jeg trenger, akkurat nå.

Kondorydding -a spark of joy

Etter å ha sett Netflixproduksjonen om KonMari-metoden av Marie Kondo, en av vår tids store (bittelille) ryddeguruer, er jeg helfrelst. Jeg elsker alt ved metoden! Ukritisk. Kategoriseringen, estetikken, systemet med oppbevaring i bokser, og ikke minst grunntanken om å ta vare på det som gir deg “a spark of joy”.

Jeg tenker ofte at nettopp glede er en undervurdert styrke og rikdom i hverdagen. I tillegg til daglige doser omega 3, 5-om-dagen med frukt og grønt, 10.000 skritt, og åtte timer søvn, så vil jeg påstå at daglige doser med glede hever livskvaliteten. Maslows behovspyramide er selvsagt gjeldende, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Nå er det kategorisering, rydding og sortering som er i fokus, med utgangspunkt i hva som gir den gode gnisten av glede.

Sist helg samlet jeg alt av klær og sko i en haug og ryddet, sorterte og brettet. Det kjentes herlig! Bare så det er nevnt, alt som er ok går videre til veldedighet om jeg ikke beholder det selv. Denne helgen skal alt av bøker gjennomgås, og det er mange! Bøker er en stadig kilde til både glede og ny innsikt, så det kommer alltid til å være mange bøker i dette hjemmet. Men de skal ikke lenger ligge hulter til bulter og uoversiktlig. Det som blir med videre er hva som gir en gnist av glede når jeg holder det, og hva som vil være nyttig fremover. Punktum.

Før:

Etter:

Det er fortsatt noen perlefine bøker på soverommet, og det skal det alltid være. Noen av fagbøkene har blitt med til jobb, og sybøkene er på syrommet. Så….”dett var dett” som Fleksnes sa.

Forresten, en liten ting til jeg vil vise, siden dette i utgangspunktet er en redesign, strikke og syblogg. “Jeg fant jeg fant!”. Jeg fant nemlig et lite stykke gull inneklemt mellom bokstablene. Sjekk denne lille skatten:

Og inne i dette oppskriftsbladet er oppskriften på mitt neste strikkeprosjekt:

Jeg tror jeg har nok garn i restelageret mitt…

Hilsen en hverdagens Askeladden

Koftestrikk

En dame jeg deler kontor med kommer stadig på jobb i de fineste strikkeplagg. Stockholmsweather i dus blå pusete garn, Kumulusbluse/genser i nydelig nøttebrun angora, Sundaycardigan i burgunder, og det er bare noe av alt hun har skapt selv. Lekre delikate gensere og jakker som er nydelig strikket. I blandt har hun på kofter og gensere hun har arvet. Det er spesielt de velstrikkede koftene jeg legger merke til for tiden. Kjempefine kofter med vakkert velbalansert tradisjonsmønster. Mønster så intrikate at jeg kan bli hypnotisert! Jeg blir både ydmyk og rørt over alt som ligger bak en velstrikket og vakker kofte.

Farmoren min var en koftestrikker. Hun tegnet mønstrene selv på rutepapir, og strikket med tynne pinner. Etter hvert hjalp hun meg å strikke min første kofte, med mønster i hele plagget. Jeg strikket bolen, og hun strikket ermene og gjorde monteringen. Den koften er ett av de kjæreste plaggene jeg har, og den er snart 30 år gammel.

Siden ble det mange strikkeplagg som jeg skapte helt på egenhånd, først og fremst til sønnene mine. Deriblant kofter. Fine forseggjorte kofter med kjærlighet i hver maske. Å strikke til egne barn er en herlig følelse!

Den siste koften jeg strikket er en Nancykofte i myk alpakka. Den er superdeilig å ha på!

NRK har en ny perlefin serie som ligger på nett, “Oppfinneren”. Tusenkunstneren Erik Alfred og kona hans Ellen Marie har de mest fantastiske strikkekoftene, og ungene deres går ofte i lekre gensere i tradisjonsmønstre. Foruten å bli varm om hjerte av de gjennomgående gode grunnverdiene til denne familien og fascineres av Erik Alfreds kreativitet og dyktighet, så banker hjertet litt ekstra ved synet av det ene nydelige strikkeplagget etter det andre. Det er enormt inspirerende for en som stadig trigges til å skape selv.

Litt “fun facts” fra Store norske leksikon:

“…. I dag består store deler av garderoben til folk flest av strikkede plagg som er industrielt fremstilt på strikkemaskin. Håndstrikking er også en alminnelig hobby i Norge, særlig blant kvinner. I 2017 strikket 48 prosent av kvinner og 3 prosent av menn. Dette er omtrent dobbelt så mange som i flere andre vestlige land.

Strikkingens historie er lite utforsket, men i Norge har det vært strikket noe siden 1600-tallet, og bruken av teknikken vokste i betydning på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Flere land, øyer og områder rundt Nord-Atlanteren er kjent for ull og strikkevarer, på linje med Norge. Mange ulike lokale, folkelige strikketradisjoner er utviklet videre og forbindes med bestemte steder. Strikkede plagg, særlig håndplagg og strømper, er en del av flere folkedrakter og bunader.

Norsk strikking er tradisjonelt karakterisert av tofarget strikk med lus (prikker), ulike border og figurer, som kors, stjerner, roser, dyr og mennesker. Opprinnelig ble mønstrene strikket i naturfargene sauehvitt og sauesvart, men etter at spinneriene har gjort farget garn lett tilgjengelig, har en rekke andre fargekombinasjoner blitt vanlig.

Noen av våre eldste strikkeplagg, nattrøyene fra 1600-tallet, hadde åttekantede stjerner strikket i vrange masker på rett bunn. Denne stjernen går igjen i norsk strikkehistorie og er senere også kalt selburose. Nå brukes stjernen som logo for Norges Husflidslag.

Strikkede klær fikk økt betydning i mellomkrigstiden i takt med økt interesse for fysisk aktivitet og bevegelse, fritid og behagelige klær. En annen viktig forutsetning for økningen i andelen strikkede klær i garderoben var at klesproduksjon gikk fra å være hjemmeproduksjon eller skreddersøm til å bli ferdigvareindustri. Det er lettere å produsere strikkeplagg som passer mange enn det er å produsere vevde klær med samme egenskaper, fordi strikkeklær er mer tøyelige...”

Eventyr i trærne

Da vi tok over huset og hagen her, ønsket jeg å få inn smileoverraskelser rundt om kring i hagen. Jeg gravde opp store deler av gamle bed, felte forvokste trær, beskar gamle frukttrær hardt, og beriket jorda med mye kugjødselkompost. Roser og Klematis ble plantet, og bindet omstendig slik at de etter hvert skulle vokse sammen og over i nærmeste trekrone. Synes jeg er godt på veg til å lykkes.

Kjenner alltid en viss glede over å betrakte frukt som vokser frem i trærne, og nå fascineres jeg av blomstene som klatrer i grenene. Små eventyr i trærne som lokker frem smilene hver gang vi passerer.

Salige morgentimer

Morgentimene når jeg har fri er tilnærmet salige! Våkner rundt kl.06, og spretter opp for å få mest mulig ut av timene før resten av familien står opp. Tiden med familien er noe av det aller fineste i livet, men det er nydelig med bittelitt alenetid også. Det er så deilig å la tankene flyte uforstyrret! En god start på dagen begynner alltid med lufting av hundene, litt mat, og så en Cappuchino Vanilla Eminento mens jeg skriver, leser, syr, strikker, eller tegner. I dag er det strikking som frister mest. Bøvertunkofta vokser sakte frem, og jeg synes det blir så pent! Garnet, Mini Alpakka, er supermykt, og jeg gleder meg til å en dag kunne ta den på.

Akkurat nå så sprenger hjertet mitt av kjærlighet til våre firbente! Katten Zorro kommer nok inn hvert øyeblikk for å spise og sove etter en fornøyelig sommernatt. Men hundene, mopsen Lucy og labradoren Sol, de vil helst holde seg tett ved matmor så mye som mulig. Jeg har fått mange kommentarer på at dyrehold er for mye styr, og at noen opplever hverdagen alt for hektisk som den er. Som moren min sa, hver gang et nytt firbent familiemedlem har flyttet inn:

“Har du årna dæ einna meir arbei no!”.

Da jeg vokste opp, så ønsket jeg meg så inderlig en katt, og/eller en hund. Jeg gikk turer med hunden til en nabodame, oppsøkte kjente som hadde katter, og samlet på bøker om hunder og katter, tegnet og malte de, og spurte på nytt med jevne mellomrom om å “væææær så snill å la meg få ha en katt”. Men det var alltid nei. Nei nei og atter nei. Så ble jeg 18. Myndig. Bestemte meg for at nå skal jeg skaffe meg en katt, uansett. Og det gjorde jeg. En nydelig Colour point, som jeg hentet med bussen. For en lykke! Siden ble det hund også, og hamster, kaniner, og marsvin. Nå er det altså en katt, og to hunder som min dyreklan. Det jeg vil frem til, er at for meg er dyrene påfyll av energi og glede. Hjertet mitt smelter bare ved synet av dem! De er alltid glade og hengivne når vi er sammen, så ubetinget i sin kjærlighet. Å gå turer med dem er ren ladetid! Etter en krevende dag på jobb, så kommer jeg i water når hundene luftes, og det er nydelig å starte dagen med litt frisk luft og lett mosjon. Og som turkamerater er hundene enestående!

Når vi kommer inn og de legger seg ved føttene mine eller inntil meg i sofaen, da kjenner jeg ren lykke. Det er ikke “meir arbei”, men mer glede og kjærlighet!

Lukter på høsten

Ferien er over, og med det også lange bolker til skapende prosjekter. Det er stressende å stå opp grytidlig igjen, nærmere bestemt 05:45, for å følge opp hunder og familie og seg selv før bilen kan rulle av gårde mot skolen. Men det er også noe veldig fint med å lukte på høsten. Et nytt semester med flotte elever er på trappen, og jeg har verdens godeste kollegaer. Jeg elsker familien min (inkludert dyrene), skapende prosjekter, gode bøker, fine mennesker, opplevelser…..og jeg elsker jobben min. Opplever det viktig og meningsfullt å kunne bidra til å styrke elevenes odds til å møte fremtiden og bidra til gode og utviklende hverdager.

Helgene er stadig åpne for kreativ utfoldelse, og noen kvelder også. Det er noe eget med å begynne å tenne stearinlys igjen, finne frem gode ullgensere, og være en del av det pulserende arbeidslivet. Jeg er med!

Om pølse med brød, gjenbruk og forbruk. Reduce & reuse!

Denne ferien har jeg gått mange runder med meg selv angående egne dårlige holdninger. Tenker da først og fremst på to ting: det ene er inntak av kjøtt, og det andre er pengeforbruk på metervare, garn og nye klær.

En av mine svakheter er pølse med brød, og da spesielt IKEA sine. De er så gode at jeg får vann i munnen mens jeg skriver. Perfekte knekkpølser, med knallgode pølsebrød, og med masse sennep og ketchup. Og selvsagt, iiiiskald cola light til. Oh’la la, det er så deilig!! En real kebab, og en saftig hamburger er også helt himmelsk! Alt annet av kjøttmat kan jeg lett styre unna og erstatte med andre mettende godsaker. Nå er det ikke slik at jeg går inn for totalavhold, men jeg er totalt i mot vannskjøting og mishandling av dyr i fangenskap bare for at vi som forbrukere skal få tilgang til billig kjøtt. Jeg blir rett og slett dårlig av å tenke på det! Prisene på kjøtt må økes slik at dyreholdet kan følges opp bedre, så får vi heller spise kjøtt sjeldnere. Eller… finne andre alternativer. For min del, så vil jeg styre unna kjøtt og fjærkre til jeg VET at kravene for dyrehold er betydelig skjerpet.

Når det gjelder eget forbruk til syprosjekt, strikkemanien, klær og sko….. Vel, jeg hadde ikke likt en nådeløs og ærlig gjennomgang av økonomen i “Luksusfellen” på det feltet. Det er nemlig ikke bare pølse med brød jeg er svak for. Å starte helgen med et raid på Stoff & stil gjør meg nesten beruset! Og Jens Hoff på City Syd, hallo, der er det svidd av utallige “stålar” som svenskene sier. Siden jeg kontinuerlig strikker, så har det bygget seg opp et solid restelager. Jeg har også mye stoffrester! Nå har jeg bestemt meg for KUN å strikke av det jeg har, og det samme gjelder syprosjekt. Jeg skammer meg over min egen nonchalanse! Men nå skal det altså bli en annen låt på pipa, nemlig.

Se så mange deilige farger! Dette skal være mitt garnlager minst et år frem i tid. Her skal strikkes fargeglade luer, votter, gensere og kanskje en cardigan. Vi får se.

Ett år frem i tid, skal jeg heller ikke kjøpe et eneste nytt plagg til meg selv, men heller bli flinkere til å ta vare på det jeg har og reparere det som blir ødelagt og slitt i stykker. Hm, må gjør ett unntak. Strømper og strømpebukser er lov å anskaffe ved behov. Sokker og strømpebukser med nupper……der går grensen. Jeg vil få bukt med sløsingen, men absolutt ikke tilnærme meg lassaronstil. Huttetu! Det skulle tatt seg ut, gå duknakket inn i siste halvdel av førtiårene med nupper fra topp til tå og møll svermende rundt kroppen, i en mild lukt av…mugg. Nei takk, det går ikke. Det er bare snakk om være mer bevisst eget forbruk, ivareta det man har, og ta ansvar for miljøet i det daglige.

I dette skapet er det egentlig flere perler av noen plagg, hvorav mange er sydd av meg selv. Her skal kun ryddes og stelles. Reduce & reuse.

Yes, yes, det kjennes godt å ha tatt avgjørelsen! Nå skal jeg ut å gripe dagen!

Symesterskapet 2019

Bildet er publisert av @nrksymesterskapet på Instagram. Endelig, nå kan jeg begynne nedtelling til nye fornøyelige runder med Symesterskapet på IPaden. Jeg gleder meg!

27.august, oh’la la, det er ikke lenge til.

Ble innkalt til intervju i fjor, til prøvefilming og å vise frem tre selvsydde plagg. Hastet rett fra undervisningstime på skolen i Malvik og kjørte inn til Trondheim med plaggene mine i en plastpose, og styrtet en boks Red Bull i bilen. Hos NRK på Tyholt møtte jeg flere deltagere, som satt med sine plagg i fine klesbager på henger, bunader og brudekjoler. Ordentlige dyktige syere! Vi fikk ikke snakke sammen om hva som ventet, men vi smilte og vi smilte og ønsket hverandre lykke til. Da det ble min tur, ble det bittelitt flaut å trekke frem plaggene jeg hadde sydd fra…..en vanlig plastpose, og jeg hadde ikke forberedt meg godt nok til intervjuet. Var noe svett i pæra, for å si det som det er. Hadde vært mer opptatt av at timeplanen på jobb skulle gå opp med tidsskjemaet for å rekke intervjuet. Det var en tabbe! -eller, kanskje ikke. Å være borte fra ungene mine/hjemmefra i fire uker, for å delta på innspillingen i Bergen, det hadde vært en prøvelse! Er sikker på at de som ble valgt ut til slutt er både unike og dyktige, og jeg gleder meg til å inspireres, lære, og smittes av sygleden. Denne sesongen er dedikert til gjenbruk, etter hva jeg har lest, og det passer ypperlig med mine egne intensjoner om å kun skape av det jeg har ett år frem i tid.

Kommer til å savne dommer Tine Solheim, som er byttet ut med Jenny Skavlan i år. Men når det er nevnt, Jenny er en av de kuleste jeg vet om, med mye humor, særegne ideer, og gode miljøvennlige holdninger.

Lykke til, til alle årets deltagere! Jeg gleder meg til å følge programmet som i fjor inspirerte til å begynne å sy klær selv.

Instagram og blogging

I blant undres jeg på hva det er som driver frem ønsket om å eksponere det som skapes. Redesign, syprosjekt, strikkegleder, baking, hageprosjekt og inspirasjonskilder, alt er til stor indre glede i seg selv. Når jeg skaper, da kommer gjerne flytfølelsen, og jeg fylles med ny energi. Foruten å være med sønnene mine, dyrene, familien og gode venner, er det å skape hva som gir meg mest mening med tilværelsen. Det er en sterk drivkraft som styrer tankesett og blikk, som følger meg sent og tidlig. I blant kan det kjennes som et primærbehov. Om jeg ikke får anledning til å være kreativ og skape over tid, kan det sige inn en slags dempet tristhet. Det er også i stor grad knyttet til min identitet. Om jeg skulle beskrive meg selv i korthet, måtte det bli omtrent slik:

“En ukonvensjonell livsglad og generelt kreativ dame i sin beste alder. Kontinuerlig skapende og energisk. Dyrekjær og familiekjær. Søker en tilstand av kontinuerlig utvikling, både faglig, personlig, og kunsterisk.” Punktum. Satt enda mer på spissen: Jeg skaper, altså er jeg.

Det er et stort kreativt univers i hodet mitt, som jeg per i dag ikke speiler hos noen i min omkrets. Sønnene mine har noe av det, men tilsynelatende ikke i like sterk grad. Jeg kan savne fellesskap med likesinnede, og dele enten tanker rundt- eller selve prosjektet jeg holder på med. Da jeg gikk på HiST og tok faglærerutdanningen i Kunst og håndverk 1 og 2, kunne jeg kjenne på den sitrende gleden ved å være en del av et yrende kreativt fellesskap. Som lærer i Design og håndverk kunne jeg også oppleve unike gylne stunder med oppriktig engasjerte og skapende elever, og kolleger. Nå har hverdagen blitt slik at jobben krever et helt annet fokus, og det sterke kreative fellesskapet må søkes opp andre steder. Da jeg oppdaget alle de kreative sjelene som deler prosjektene sine på Instagram, ble jeg så glad! Det er med stor ydmykhet jeg observerer hvor mange dyktige skapende mennesker som aldeles gratis deler sine beste sytips, strikkeprosjekter, og andre ideer. Instagram har for meg blitt en slags inspirasjonsoase, og det er så gøy å få lov til å være en del av det.

Mens Instagram er et sted for bildedeling og kjappe “stories”, så gir bloggingen mulighet for å gå mer i dybden. Jeg deler gjerne oppskrifter, sytips, redesignideer, med mer. For meg handler det om å bidra til et kreativt større fellesskap, og et ønske om å kunne inspirere til skaperglede.

Bilder av mine elskede barn og nære familie er for meg private og “hellige” på et vis. Jeg lager gammeldagse album som vi ofte koser oss med. Men å dele bilder av kreative prosjekter gjør jeg gjerne, nettopp fordi det blir en kilde til fellesskap med likesinnede.

Blomster fra egen hage

Noe av det fine med å dyrke egne blomster, er å ha mulighet til å plukke en frisk bukett hver eneste dag. Etter å ha luftet hundene om morgenen elsker jeg å ta med en frodig bukett på veg inn. Fargene fryder meg, og duften er nydelig! Dette er balsam for hele sanseapparatet. I første omgang gleder jeg meg over blomstene til morgenkaffen mens jeg skriver dagbok. I neste runde pryder buketten frokostbordet, og deretter blir den på et vis en juvel som løfter hele rommet.

I dag har jeg holdt meg til rosa nyanser, med unntak av en enslig blåklokke. Fine, eller hva? Buketten er satt sammen av poppelroser, blåklokker, hvite klokker, duftert, Flammentanz og Bonica. De dufter helt nydelig sammen!

Takket være noen sekker med kugjødselkompost og en god porsjon tålmodighet om våren kan vi nå boltre oss i frodige blomsterbed hele sommerhalvåret. Jeg ønsket meg en hage som kunne være som et lerret, med muligheter til å skape komposisjoner. Innslag med lystige overraskelser, klare farger, behagelige dufter, spiselige poster, og rom til å kunne stikke seg bort litt. Og dette er nettopp hva hagen begynner å ligne. Når jeg tar med en bukett inn, med blomster fra egen hage, er det følelsene av dette som blir med inn og pynter opp bordet. Ikke bare blomstene i seg selv, men opplevelsene rundt dem.

Dette bildet er tatt på baksiden av et bed på grunn av lysforholdene. Baksiden av bedet vender mot en bratt skråning som vi verken passerer eller bruker, og den er derfor litt forsømt. Men de lubne rosene, Flammentanz og Bonica, strutter til alle kanter.