Korona og hjemmetid

Å få rensket opp langt inn i nesegangen og langt forbi drøvelen med en laaaang tynn pinne med børste i enden er hverken hyggelig eller behagelig, men det gir i det minste svar på at en lett forkjølelse nettopp bare er en forkjølelse. Når nesen renner og nysing ikke er til å stagge er det bare å holde seg hjemme, og heldige er vi som opplever glede i håndarbeid.

Smittetallene er nedadgående i Trondheim, og jeg tør tro på en normalisert fremtid hvor vi igjen kan klemme hverandre ukritisk. I mellomtiden får vi fortsette å være kloke og tålmodige, og la kreativiteten bringe lys i sinn og omgivelser. Strikk av hjertens lyst, sy noe fiffig, lær hunden nye triks, les, skriv, tren… Hjemmetiden, en tidvis frustrasjon, men også en mulighet til gjøre noe nytt eller mer av noe nyttig.

Strikkehøst

Strikkeplagg til glede for øyet og kroppen

Sommerhalvåret er en herlig tid, hvor kroppen fylles med energi fra deilig sollys og mange timer utendørs. Hagen blir som et helsestudio med mye fysisk arbeid og utholdenhetstrening. Når temperaturen begynner å synke, og kveldsmørket stadig kommer tidligere, da kan endelig utelivet dempes ned betraktelig og innekosen oppgraderes. Det blir mer tid til lesing, mer tid å sy, og mer strikketid. Og strikking, det er som balsam for en som stadig går med en spent fjær i kroppen. Det indre turtallet demper seg med strikkepinnenes rytmiske bevegelser, og skapertrangen tilfredsstilles ved å se garnet dannes til noe helt nytt.

Koften «Gammel Sandvik» etter oppskrift fra Kofteboken 3

For meg handler ikke strikking bare om prosessen, og det å ha noe å okkupere hendene med. Jeg har fullt fokus på det ferdige resultatet før jeg begynner. Plagget må fungere i forutbestemte bruksområder, som for eksempel på jobb, og det må passe til basisgarderoben til den som skal bære det. Et vellykket strikkeplagg skal berike en allerede eksisterende helhet.

«Kari» genser etter oppskrift fra Kofteboken 3

Genseren over vokste frem etter et behov hos en tømrerlærling som jobber mye utendørs. Fleece og tynne ullgensere holdt ikke godt nok på varmen, og han ble sakte gjennomkald. Denne genseren er tykk og varm, strikket i tykt ullgarn med tre tråder vevet inn i hverandre i mønsteret. Fargevalget var tenkt å fungere til resten av arbeidstøyet som går i sort.

Nå er jeg i gang med en deilig hverdagsgenser i mohairblanding som jeg allerede gleder meg til å ta i bruk. Og etter det, kanskje noe mer tradisjonspreget strikk igjen? Kanskje nye Selbuvotter til guttene? Det som er sikkert, er at med høstmørket og ruskevær får strikkegleden bre om seg, og jeg nyter det!

Genser som skal passe til kjolen jeg sydde tidligere.

Ha en fortsatt fin strikkehøst!

Kari-genser

Ungene vokser til, og med det også omfanget av strikkeprosjekt til de unge herrer. Det siste som er tatt av strikkepinnene er denne deilige tykke genseren etter oppskrift i Kofteboken 3. Har brukt garnet som foreslås i oppskriften. Genseren er tykk og god, og har fin passform. Gikk opp en størrelse større enn hva han vanligvis bruker.

Lun høstkjole

Sydde en etasjekjole etter mønster fra Stoff & Stil for litt siden, som aldri fungerte på et vis. Fikk følelsen «Stor brun elefant» hver gang jeg tok den på, og dermed ble kjolen tatt raskt av igjen. Klippet av solid på lengden, lå opp på nytt, og sydde en løpegang i livet som jeg tredde tynn buksestrikk i. Hokus pokus filiokus, og kjolen ble anvendelig som bare det.

Før: kjole ala telt

Om strikkepinner

Disse pinnene er en nytelse å strikke med!

Da jeg lærte meg å strikke, for over førti år siden, så fantes det kun halvtunge strikkepinner av metall som skranglet når det skulle strikkes sokker, ermer og andre småtterier som krever fem pinner. Rundpinner hadde den samme metallpinnen ytterst og laget kneppelyd for hver maske som ble strikket. I følge moren min strikket jeg spesielt støyende. Leste et innlegg på Facebook en gang om noen som holdt på å bli sprø av strikkepinnelyder i stillevogner på toget. Husker jeg ble veldig overrasket, for strikking gir for meg assosiasjoner til ro. Da de lette aluminiumspinnene kom, kom de også med en ny lyd som jeg opplevde uutholdelig. Min første opplevelse med plastpinner, tror jeg hadde begynt på barneskolen da, dreide seg om fascinasjon av den klare fargen på tuppen på langpinner i klar rød eller solgul. Og da jeg oppdaget at moren min hadde knallgul rundpinne, så strikket jeg noe på den bare fordi pinnen var så fin! Som ung voksen oppdaget jeg strikkepinner i bambus, og ble rett og slett forelsket. Det var noe med det delikate utseendet, følelsen de ga i hendene, og de laget nesten ikke lyd under strikking! De er og blir favoritter. For noen år siden fant jeg pinner i blank plast med gullglitter i min nærmeste garnbutikk som var til store glede i et strikkeprosjekt. Nå finnes det et hav av ulike pinnetyper. Har sett de med både riller, firkantede, og nærmest fasettslipte. Skarpe ujevne overflater er ikke noe for mine taktile og hypersensitive fingertupper, og det kjennes visuelt støyende også. Men det er artig å se alle variasjonene som finnes av strikkeutstyr. Det som jeg nå skal komme frem til, er min aller siste oppdagelse av noen usedvanlig behagelige strikkepinner! De har et litt masete utseende med fargespill i burgunder, oransje og dypgrønn, men de er altså helt vidunderlige å strikke med! Pinnene er av tre, og er helt fullkomne i overflaten. -og de er lydløse.

Adventskalendere

Esker fra «Søstrene Grene» fylt med 24 små pakker, dekorert med silkebånd fra samme butikk. Disse er fra i fjor, og ble sendt til eldstemann og samboer.

Julen, og spesielt advent, er noe jeg gleder meg til helt fra julepynten pakkes bort på nyåret. Det er noe med å legge omtanke i å gi noen en liten gledesdusj hver dag frem mot høytiden. Det behøver ikke å være kostbart, det kan like gjerne være en sang for dagen (konvolutter m en sang i), en sjokoladekalender til 20kr… Det handler ikke om at innholdet skal være kostbart, men at den som åpner pakken/luken skal kjenne en gnist av glede! Små kalendere i form av victorianske julekort er nydelige, med vakre motiv og bittesmå luker. De gir jeg fra meg med andakt. Skrapeloddkalendere er også morsomme gaver. Til sønnene mine har det blitt tradisjon å lage pakkekalendere. De som bor hjemme får pakkene hengt opp på en snor med klesklyper, og eldstemann som får sin tilsendt får en eske som pyntes og fylles med silkepapir og små pakker med noe smilegreier i. Ofte stikker jeg kakaoposer, og noen pepperkaker pakket inn i gladpack etc mellom pakkene. Når alt kommer til alt, er det å gi bort en adventskalender å gi en opplevelse, samt å si «jeg bryr meg om deg og vil du skal oppleve glede». Si?

Ferdige papirposer til å putte små gleder i
Denne fikk jeg i gave selv. En kalender fra Clinique med små kremer, sminkesaker o.l.

Det aller hyggeligste er å dekorere en skoeske selv, med gavepapir, bånd og bilder. Denne varianten er den mest tidkrevende, bortsett fra broderte- og håndsydde kalendere.

24 nellikspikere i en appelsin er også en koselig og dekorativ kalender, hvor en «spiker» trekkes ut daglig.

Denne kalenderen fikk jeg i gave et år fra to nydelige damer, i en periode med mange utfordringer i livet. Kalenderen løftet hver eneste dag i desember, og esken taes frem hver jul fortsatt.

Hvilke varianter vi ender opp med i år vet jeg ikke per i dag, annet enn at de to yngste får pakker på en snor på det faste stedet på veggen i gangen, og eldstemann får noe som er egnet å sende med posten.

Vær utålmodig menneske!

Vær utålmodig menneske!
Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.
Inger Hagerup

Oktobersaktehet

Kuldegradene i Trøndelag er et faktum, eksamensperioden rykker nærmere, jobben krever sitt på dagtid i hverdagene, og sist helg forsvant noe av fingertuppen på venstre pekefinger. Et skarpt skjærehjul satte en brå stopp for utfoldelse på syrommet. Enn så lenge! Altså går det sakte på den skapende fronten disse dager, selv om ideene er mange.

To og firbente går nå i hi på et vis, i påvente av varmere og mer solfylte dager. Tempoet jevnt over senkes. Vi koser oss mens tekster konsumeres og det spraker i vedovnen, og strikketøyet er aldri langt unna, tross bankende finger. Det går bedre og bedre, om enn med en annen hastighet enn hva jeg er vandt med.

Kimonojakke i tynt ullstoff

Knytingen i livet fremhever et feminint uttrykk

I går fikk jeg endelig sydd en lett jakke av et delikat ullstoff som har ligget et par år på vent i skapet. Kimonojakken er lettsydd, ingen glidelås eller knappehull.

Få deler, enkle linjer

Dette plagget var en fryd å sy! Fant mønster på nett, hos Faebrik.no og modellen heter “Jæckie”. Det fine med mønstrene til Faebric er at de enkelt kan tilpasses ulike uttrykk. På Instagram myldrer det med ideer til mange fine varianter. Jeg valgte kimonovarianten på grunn av det feminine snittet knytebeltet gir, og jeg er godt fornøyd med det ferdige plagget. Tror denne jakken kan bli lekker til jeans og smale sorte bukser.