Reparering av klær

Det er noe fint i å vise omsorg over det man har, og ikke stadig jage etter noe nytt. Dette gjelder også klær. Jeg liker å reparere, og å sy om, selv om jeg også frydes ved å skape noe helt fra grunnen. Gleden var derfor stor da jeg kom over denne boken, Reparasjonsboka, av Ellen Marie Tesaker. Her vises grundige trinnvise gjennomganger med gode illustrasjoner av ulike tradisjonelle teknikker for reparering av sokker, skjorter, gensere med mer! Stoppet kjapt en sokk etter teknikken i boka, og resultatet ble kjempefint!

Gammel Sandvik kofte

Denne deilige kofta er noe av det gøyeste jeg har hatt på strikkepinnene! Mønsteret er fra Kofteboken 3, og garnet er Rauma finull. Det lukter svakt av sau, men på en sjarmerende og god måte. Ulla er lett og god, og holder godt på fasongen. Passformen er eminent for min del, det vil si hverken for vid eller trang på noe vis.

Kofta ligger godt på kroppen enten den er lukket eller åpen, og den fungerer fint til både hverdagskjoler, hverdagsskjørt, og bukser. Så langt har jeg brukt den både på jobb, hjemme under hagearbeid, på turer med hundene, og over pyjamasen om morgenen. Et vellykket plagg, eller hva?

Sus fra tidlig 1900-tall

Historiske sus i et ellers temmelig ordinært hjem i et temmelig ordinært boligområde i relativt ordinære Trøndelag.

La fra meg strikketøyet for å ordne noe, og når jeg skal plukke det opp igjen så kjente jeg på hvor glad jeg er i våre gamle ting, nettopp fordi de bærer med seg en historie. Da vi fikk stolene restaurert, fikk jeg en kommentar fra en dame hvis navn jeg ikke skal nevne: “Hiv derre stolan og dæm gamle møblan!”. Jeg svarte forskrekket av jeg synes de er fine! “Nei, dæm e itj det!!” fikk jeg til svar. Den dag i dag synes jeg fortsatt stolene er vakre, og jeg bryr meg ikke hva andre mener. Stolene er fra århundreskiftet, og trekkene er autentiske. Hvor stilig er ikke det? Skjenken i bakgrunnen har oldefaren min fra Ørlandet laget, og den hvite duken er brodert av min oldemor fra Hegvik. Begge deler er fra tidlig 1900-tall. Spisebordet er etter min farmor og farfar, og jeg har et hav av gode minner knyttet til det. Her har jeg lekt mye under i oppveksten, og jeg har spist ved dette bordet med farmor og farfar på både hverdager og høytider. Bordet har tre ileggsplater og kan gi plass til tolv personer.

Umoderne, javel. Og så da?

Denne lekre vintagekoppen var noe av det fineste jeg fikk sist jul. Et lite smykke av en kaffekopp, eller hva?

Gammel Sandvik

Nå har jeg nedtelling til helgen for å kunne strikke videre på denne: Gammel Sandvik, etter oppskrift og mønster i Kofteboken 3, av Samsøe og Jakobsen. Grønnfargen på bildet er noe misvisende, den er i realiteten mer skog/mosegrønn. Strikker i finull fra Rauma for første gang. Garnet lukter litt sau, og det er stivere og mer stikkete enn alpakka som jeg har strikket flest plagg i. Ville prøve et godt gammeldags slitesterkt ullgarn denne gangen, som også er anbefalt i boken. Synes det fungerer godt, jeg liker at strikketøyet blir så “fast”. Nå skal jeg bare jobbe meg gjennom ukas siste arbeidsdag med hjemmekontor, Skype i veg med kolleger (som jeg savner!!) og deretter venter en lang og god tur med hundene, taco med familien, siste episode av Idol (faderullan så dyktige ungdommer som er med i år) og noen gode timer med strikkepinnene. Yes, yes! Jeg gleder meg! Det gjelder å holde fast ved enkle gleder i et ellers rystende verdensbilde med ufattelige konsekvenser av koronapandemien. Alvoret preger oss alle, og ligger i bakhodet til en hver tid.

Bygningsmannen i koftevariant

I går, endelig, fikk jeg gjort ferdig koften til familiens tømrer. Han ønsket seg en tradisjonell herrekofte i grått med hvite selburoser, og mønsteret vi til slutt landet på fant vi i Kofteboken 3, av Lene Holme Sandøe og Liv Sandvik Jakobsen.

Koften er strikket i et mykere garn enn boken foreslår. Valgte mini alpakka, og strikket med pinnenummer 2 1/2 og 3. For å få en smal medium, måtte jeg følge oppskrift XL.

Dette var et veldig hyggelig håndarbeide som jeg koste meg med i drøye tre måneder. Nå skal den tradisjonelle koften få leve sitt eget liv videre, kanskje i generasjoner?

En liten takk, og status

I dag fikk jeg nok en hyggelig e-post fra en leser av bloggen som minnet meg på gleden og inspirasjonen man kan dele gjennom å vise det man skaper. Tusen takk, gode deg! Skapergleden ligger som en ryggmargsrefleks hos mange av oss, selv om vi alle er preget av alvoret i disse Korona-tider. Hjertet mitt blør for de som blir rammet direkte eller indirekte av smitte og helseproblematikk, og jeg føler med alle de som kjenner på angst rundt tap av inntekt.

I dag holder jeg på med siste innspurt på “Bygningsmannen” etter oppskrift i Kofteboken 3. Jeg har gjort noen endringer, i form av å strikke kofte fremfor genser. Valgte supermykt garn i minialpakka, og måtte dermed strikke på pinne nr 3, og følge str L/XL for å få frem en slank str M.

Hver morgen våkner jeg til en kopp cappuchino vanilla, en vane (eller uvane?) gjennom snart ti år.

Med ønske om å bringe en gnist av skaperglede videre!

Enkel omsøm

Våren henger i luften tross snø og kuldegrader ute, og trangen til klare farger har kommet til overflaten. For mange år siden kjøpte jeg en grønn enkel kjole som jeg elsker fargen på. Overdelen fungerte fint for noen år siden, men nå opplever jeg den for bar på et vis. Plutselig så jeg hvordan kjolen ville fungere som skjørt, enten til en enkel svart turtleneck, en hvit t-skjorte, en hvit bluse/skjorte og en genser over… I det hele tatt til plagg som fungerer perfekte til jobb. En hverdag som innebærer rask gange i praktiske sko, ettermiddager med aktive hunder, og oppfølging av alt som skjer i et familieliv.

Klippet av overdelen av kjolen, tok vare på glidelåsen, og overlocket sårkanten. Deretter festet jeg limstoff på innsiden av linningen for å stive av det myke stoffet. La til enden på glidelåsen i linningen, og sydde fast kanten på linningen, i tillegg til å legge opp skjørtekanten 4 cm. Ble godt fornøyd med resultatet!

I blant kan omsøm gå lett, smidig og veldig raskt. Det er gøy!

Rosa statement

Det er mye beige, sort og hvitt i dagens motebilde, og det er lekkert som bare det. Men når jeg ser antrekk og plagg i rene knallfarger sier det på et vis spjong! i hjernen min! Farger er deilig, rett og slett! Falt pladask for dette rosa stoffet, og ville skape et slags “statementantrekk”. Brukte godt utprøvede mønster til topp og bukse, og sydde et bredt knytebelte til for å markere midjen og få frem en litt leken detalj.

Knytningen ved bena har jeg tatt vekk, og bretter heller buksekanten litt røflig opp godt over ankelen.

Dette buksemønsteret er helt supert, og enkelt å tilpasse form på hofter, baken og midja. Mønsteret er noe trangt rundt lårene for min del, og det glemte jeg i min iver etter å få sydd ferdig. Jeg er nøye når jeg skaper noe, men har omtrent alltid et visst tidsjag hengende over meg. Å fullføre er en viktig del av hele skapeprosessen for min del. Med full jobb, familie og firbente er det alltid noe som venter på å følges opp. Derfor må syingen også gå fort, og da har det hendt at noe har blitt litt feil. Denne gangen ble lårene for trange, og jeg får streifetanker om julepølse når jeg tar på buksen… Men det ufullkomne har også sin sjarm, og rart er bedre enn kjedelig. Fargen er et frisk pust, og antrekket kan fungere fint i en bursdag eller en trivelig sosial setting.

Yes, yes! Ikke perfekt, men absolutt fiffig, etter mitt skjønn.

Sugar in the morning

Jeg har lenge ønsket å starte de første minuttene av dagen i noe annet enn pyjamasen i flanell, eller Evas drakt. Det er noe med lengselen etter den delikate følelsen. Ønsket meg en lekker kimono i et silkelignende stoff, til å gli inn i både om morgenen og om kvelden. Selv om kombinasjonen hundemenneske-lærer ofte fører til praktiske litt snåle klær, så bor det en Dame i en hver kvinne.

Etter å ha skrevet om fraværet av skapertrang, så satte det i gang en liten gnist. Jeg bestemte meg for et besøk på Stoff & Stil, kun for å titte rundt. Mønsteret til kimono liksom ropte på meg, og da jeg oppdaget det silkelignende svale stoffet med Magnolia i lys grønturkis, da var jeg solgt. Det er som om en tone faller på plass.

Dette stoffet har kun 3% krymp ved vask, så jeg gikk umiddelbart i gang med klipping av deler straks jeg var hjemme. Jeg syr ikke for å ha et prosjekt liggende, jeg vil ha plagget ferdig for å bruke det. Mønsteret er kategorisert “easy”, altså enkel ren søm uten knappehull, passepoilerte lommer, glidelås eller andre mer tidkrevende teknikker med krav til en viss erfaring.

Dette mønsteret var lettfattelig og greit, jeg kommer garantert til å sy flere kimonoer etter dette. Kanskje et mønster jeg også vil anbefale til den mer uerfarne som vil sy ferdige noe på en dag.

Stoffet derimot, oh la la! Det er så glatt at det sklir når man klipper, sklir når man syr, og enda mer frustrerende, det er nesten umulig å presse med strykejernet. Men det blir pent, så det er vel verdt å streve litt.

Dette plagget er så visst “sugar in the morning”, og en fryd på kvelden også. Og hvorfor ikke bruke det utenpå trange bukser og en hvit topp med høye heler til og et par glammy øredobber?